- tegning er jo leking, og leking er gøy
Ingrid Vigerust Kallestad om korleis teikning og kreativ utfoldelse spelar ei stor rolle i livet.
…det er enormt kult å være levende.
Først det store spørsmålet, kven er du?
Jeg heter Ingrid, er 25 år gammel, og synes det er enormt kult å være levende. Akkurat det siste utgjør forresten mye av grunnen til at jeg tegner. Tegning er jo leking, og leking er gøy. Men tilbake til spørsmålet. Hvem er jeg? Jeg er, som alle, mange ting: Jeg er søster, busspassasjer, venn, student,- men en fellesnevner for alle versjonene av meg, må nok være nettopp at de leker så mye som mulig, så ofte som mulig. Og kanskje det igjen er derfor jeg synes det er så kult å være levende.
Wow, for ein filosofi - den må eg låne. Har du alltid hatt den tanken om livet? Om det har vore mørke stunder, korleis har kunsten vore ei hjelp for å komme gjennom det?
Den livsfilosofien der har jeg hatt i flere år nå, men det er ikke sånn at jeg har hatt den hele livet, nei. Jeg tror kanskje at en sånn filosofi spirer og vokser frem først når den er sårt trengt. Og det har den vært. For det finnes mørke stunder og regntunge netter, og man kan havne så langt, langt nede. Det som er så fint da, er at kunsten kan ha veldig lange armer. Og den er heller ikke farlig å ty til, som så mye annet, som kan gjøre vondt verre – tvert i mot. Det stemmer altså, det du spør om, at kunsten har vært en viktig venn i møte med mørke tider. I den er man jo aldri helt alene, og tiden og verden finnes ikke på samme måte.
Så fint. Kor kom ideen til dette prosjektet frå? Og kva gjeng det ut på?
Nei, det er egentlig bare sånn at jeg åpnet en tegnebok, og så bestemte jeg meg for å ta min lille følgergjeng med på reisen gjennom den etterhvert som den blir til. Ingen spesiell tanke bak, har nok mange bøker som ligner ganske mye i stil - forskjellen er vel kun at jeg dokumenterer denne.
Har du merka nokon forandring i måten du forheld deg til skapar-prosessen sidan du veit det skal publiserast ein plass?
Jeg tror faktisk at det jeg gjør annerledes denne gangen, når jeg har i bakhodet at det skal publiseres, er at jeg ikke er så forbanna nøye som jeg er ellers. Akkurat det høres kanskje rart ut, siden det fort kunne vært omvendt, men det er nå sånn likevel. Når jeg ser tilbake, begynte jeg egentlig på denne boken fordi jeg vanligvis ikke ferdigstiller tegnebøkene jeg starter på, - nettopp fordi jeg tar meg selv i å være alt for streng med meg selv og det jeg lager. Denne boken representerer lek, og at det ikke trenger å være så nøye. Når jeg er mindre streng, og tør å la meg selv leke, blir jo også et resultat at jeg skaper mer. Denne boken blir nok ferdigstilt nettopp fordi jeg har det så gøy med den, og gjør akkurat det jeg føler for i øyeblikket.
Derfor er jeg også skikkelig glad i akkurat denne tegneboken – fordi prosessen er så fri.
Kva tips har du for nokon som kunne tenkje seg å teikne/måle/skrive og meir, men som har ei alt for høg indre kritisk stemme?
Oi, det er vanskelig å svare på. Jeg har jo egentlig en ganske høy indre kritisk stemme selv. Det beste tipset jeg kan gi er nok å bestemme seg for at i arbeidet med ett av de prosjektene en holder på med (f.eks. en tegnebok, som meg) får en ikke lov til høre på den kritiske stemmen. Kun ett. Og så kan en være så kritisk en bare vil i alle de andre prosjektene, men at ett av prosjektene en holder på med til en hver tid er «vernet». Det er lettere sagt enn gjort, selvsagt, men jeg tror det er lettere å nå målene sine ved å forsøke å stilne stemmen på kun ett prosjekt, fremfor å forsøke å bli kvitt stemmen helt. Sistnevnte er nok ikke helt realistisk, for veldig mange av oss. Ihvertfall ikke i starten.
Veldig godt tips. Har aldri hørt det før, og eg har sett alt for mange youtube-videoar med håp om å finne ei løysing på problemet. Til slutt, kor kan ein følge deg og prosjektet?
Prosjektet kan du følge på instagramkontoen @moskimoa - bli gjerne med på reisen!
Eg skal følge med. God tur vidare!